Den lille piken som elsket fyrstikker: fortellerens tenkemåte gjør at jeg fra første stund får en ubehagelig følelse. Den første setningen rommer liksom hele ubehaget i romanen: ”Vi måtte ta hånd om universet, min bror og jeg, for en morgen like før daggry oppga pappa ånden uten å si ifra…” Ta hånd om universet? - hva slags barn er det som tenker noe sånt? det må være et barn som ikke vet hva “universet” er, et barn som oppriktig tror at universet er den isolerte tilværelsen han/hun har vokst opp i. jeg liker denne boka, rett og slett fordi den er en underlig, fæl og spennende fortelling skrevet på en original måte. er det noen her som hørte soucys foredrag på litteraturfestivalen på lillehammer i 2008? – solveig
