Ingenting å angre på: Jeg har kommet til side 210 og er veldig opptatt av boka. Det er spennende å følge to JEG personer i en familiekonflikt. Det er en utfordrende måte å skrive på – det å skifte mellom Heidi og Vegard uten kapitler. Jeg prøver å ikke ha fordommer. For meg blir Heidis møte med Mikkel et forsøk for Heidi på å være helt lykkelig i øyeblikket, og å prøve å være her og nå, noe som hun ikke mestrer. Jeg synes Trude Marstein viser i den måten hun skriver på, at Heidi skifter mellom begjær og hverdagslige kjærlighetstanker om familien, noe som gir meg katastrofefølelse. Jeg tenker på hva hun kan miste hvis hun ikke river seg selv løs fra Mikkel.
Vegard fremstilles som grei og forståelsesfull, nesten selvutslettende. Er han en mann av “i dag”?
Idag i vår hektiske hverdag med alle prosjekter og krav,
kanske hvem som helst kan kjenne seg igjen i denne familien. Jeg skulle ønske at Heidi og Vegard tok seg en ferie alen uten barna -minst to uker.
jeg får også katastrofefølelse, men jeg vet ikke om en ferie kan redde dem. når jeg fabulerer om hva som kan skje med vegard og heidi etter historiens slutt, ser jeg for meg at han vil tilgi henne, eller i hvert fall prøve å tilgi henne, men at det kanskje ikke går. i går var vi inne på om tittelen ironisk eller ikke, og mitt inntrykk er nå at den kanskje ikke er det: heidi angrer jo faktisk ingenting. det virker som om hun syns hun fortjener sidespranget, og det virker aldri som om hun oppriktig har tenkt å forlate familien sin. hun tar liksom en pause fra alt, og så forlenger hun pausen for å slippe å dra tilbake til hverdagen (som jo egentlig ikke er hverdagen, men sommerferien, på hytta). det er nesten det verste, synes jeg, at de liksom skulle hatt det så hyggelig på den hytta, og så kommer hun aldri. det er litt sånn “du vet ikke hva du har før du mister det”-stemning her.
Solveig
John Steinbeck har skrevet en liten bok på 153 sider basert på en gammel historie blant indianere i Bolivia om perlefiskeren Kino som fant Verdens Perle og hvordan det gikk.
Jeg tror menneskene er de grusomste skapninger som fins på jorden.
Ingenting å angre på: Jeg har kommet til side 210 og er veldig opptatt av boka. Det er spennende å følge to JEG personer i en familiekonflikt. Det er en utfordrende måte å skrive på – det å skifte mellom Heidi og Vegard uten kapitler. Jeg prøver å ikke ha fordommer. For meg blir Heidis møte med Mikkel et forsøk for Heidi på å være helt lykkelig i øyeblikket, og å prøve å være her og nå, noe som hun ikke mestrer. Jeg synes Trude Marstein viser i den måten hun skriver på, at Heidi skifter mellom begjær og hverdagslige kjærlighetstanker om familien, noe som gir meg katastrofefølelse. Jeg tenker på hva hun kan miste hvis hun ikke river seg selv løs fra Mikkel.
Vegard fremstilles som grei og forståelsesfull, nesten selvutslettende. Er han en mann av “i dag”?
Idag i vår hektiske hverdag med alle prosjekter og krav,
kanske hvem som helst kan kjenne seg igjen i denne familien. Jeg skulle ønske at Heidi og Vegard tok seg en ferie alen uten barna -minst to uker.
Kommentar av Sol Kristoffersen — 26.05.10 @ 20:54
jeg får også katastrofefølelse, men jeg vet ikke om en ferie kan redde dem. når jeg fabulerer om hva som kan skje med vegard og heidi etter historiens slutt, ser jeg for meg at han vil tilgi henne, eller i hvert fall prøve å tilgi henne, men at det kanskje ikke går. i går var vi inne på om tittelen ironisk eller ikke, og mitt inntrykk er nå at den kanskje ikke er det: heidi angrer jo faktisk ingenting. det virker som om hun syns hun fortjener sidespranget, og det virker aldri som om hun oppriktig har tenkt å forlate familien sin. hun tar liksom en pause fra alt, og så forlenger hun pausen for å slippe å dra tilbake til hverdagen (som jo egentlig ikke er hverdagen, men sommerferien, på hytta). det er nesten det verste, synes jeg, at de liksom skulle hatt det så hyggelig på den hytta, og så kommer hun aldri. det er litt sånn “du vet ikke hva du har før du mister det”-stemning her.
Solveig
Kommentar av lesesirkelvert — 27.05.10 @ 11:14
Perlen.
John Steinbeck har skrevet en liten bok på 153 sider basert på en gammel historie blant indianere i Bolivia om perlefiskeren Kino som fant Verdens Perle og hvordan det gikk.
Jeg tror menneskene er de grusomste skapninger som fins på jorden.
Kommentar av ingerlil — 18.06.10 @ 21:22